Den brasilianske forfatteren Clarice Lispector skrev ved soloppgang, i søken etter «det som lurer bortenfor tanken». Bortenfor tanken. Sikkert da også – bortenfor ordene?
Notes From Underground er en utstilling med Lisa Tan, en amerikansk kunstner, bosatt i Stockholm. Utstillingen vises i de nedre utstillingsrommene på Kunsthall Trondheim, og består av tre filmer, hver med en kvinnelig forfatter som midtpunkt, og to installasjoner. Til sammen med de tidligere installasjonene, Moving a Mountain (2008) og National Geographic (2009), avdekker filmene en felles tanketråd som uttrykker kunstnerens interesse i grensetilstander, det mellomværende.
I en tekst om filmen Waves forteller Lisa Tan oss hvordan hun «løsner grepet». Hun beskriver filmen som at den «ikke har et spesielt opphav, men består av krysningspunkter og skygger», og taler om sitt sterke ønske om grenseløs bevegelse – å følge en rytme i stedet for et handlingsløp. Denne tankegangen minner om Virginia Woolfs intensjoner for romanen Bølgene – en tekst som er i kontinuerlig bevegelse, og som på bokens sider ser ut til å ha stoppet opp et øyeblikk samtidig som den åpner for nye sammensetninger av ord og bilder.
Man kan si noe lignende om Lisa Tans filmer Sunsets (2012), Notes From Underground (2013) og Waves (2014). Selv om de er presist redigert, innehar de en flytende egenskap – noe ustabilt og åpent. Styrt av strømmer og understrømmer, er de stadig unnvikende – temaer, historier og minner flyter opp til overflaten, for så å synke ned i dypet igjen. Stemmer dukker opp og forsvinner.
Den første filmen i serien tar utgangspunkt i et TV-intervju med Clarice Lispector. Vi hører Lispectors stemme fra 1977, sammen med stemmen til en venn av kunstneren. De jobber med en oversettelse via Skype, og begge leter etter de rette ordene. De tviler, er usikre. Språket driver av gårde. Kanskje er det her, i avstanden i og mellom språk, i denne formløse tilstanden, at vi et øyeblikk kan fornemme det som Lispector kaller språkets «det». Lispectors ord når oss indirekte, de har gjennomgått en forvandling gjennom tid og rom. Kunstneren dokumenterer selve oversettelsesprosessen, denne avstanden. Bilder av Lispectors ansikt flimrer over dataskjermen, filmet ved soloppgang og solnedgang, mens samtalen med oversetteren flyter frem og tilbake over Atlanteren. I skumringen blandes sammenhenger og forbindelser med referanser til avstand, tap og fremmedgjøring.
Selv om filmene tar for seg mange tematikker – vold, fremmedgjøring, samfunnsspørsmål – dreier spørsmålet man sitter igjen med etterpå seg kanskje mer om kunstnerisk praksis i seg selv. Hva er det – å skrive, å skape kunst? Hva slags språk kan kunsten uttrykkes med? Lispector diskuterer menneskets ondskap og at kunstverket ikke endrer noen ting. På en måte utvikler filmene seg i søken etter en mulig praksis. De strekker seg utover og forbi jordkloden, for så å komme tilbake til kunstnerens arbeidssted – skrivebordet, dataskjermen, hverdagen.
Lisa Tan følger tre kvinnelige forfattere i sin søken: Susan Sontag, Clarice Lispector og Virginia Woolf – Sontags vegring mot å begrense kunsten til det som kan forklares, Lispectors ord om «det-et», eller «tingenes ‘er’», eller «det som lurer bortenfor tanken». Og Woolfs forestillinger «om noe annet» – det vil si, noe annet enn litteratur.
—
Med takk til Galleri Riis, Oslo og Konstnärsnämnden, Sverige.