Tidligere utstilling

Wenche Gulbransen

Objekter som ikke passer sammen, ord som plutselig endrer mening

30. april – 13. juni, 2015

Wenche Gulbransen har vært aktiv som kunstner siden midten av 70-tallet. Hun arbeider med forskjellige formater og materialer: tegning, kunstnerbøker og skulptur. I sine verk balanserer hun en streng form og en leken åpenhet, tekstfragmenter og funnede objekter, samt et politisk innhold med et poetisk språk. I utstillingen hennes for Kunsthall Trondheim kombinerer hun nye verk med eldre arbeider som til sammen danner en stedsspesifikk installasjon.

Begrepene modernitet og modernisme har en sentral plass i Wenche Gulbransens virksomhet. Verket hennes Say it! Modernity, modernity, modernity. (pattern) (2015), kan betraktes som en dialog med et tekstfragment av den amerikanske kunsthistorikeren Matthew Biro hvor han omtaler moderniteten som en frigjøringsprosess — eldre strukturer erstattes av nye, på samme tid som den utgjør en kontinuitet, en matrise. I verket er tekstfragmentet repetert, skrevet for hånd eller på en skrivemaskin, og fyller overflaten av det grove papiret med et visuelt og mentalt mønster. På dette mønsteret har kunstneren plassert deler av en pappeske som ikke er brettet — tydelige oransje former som flyter over tekstflaten. Mønstre på mønstre, rene former og det individuelle uttrykt gjennom den håndskrevne teksten, teoretisk innhold i ord og en tilstedeværende materialitet i den industrielt produserte pappen — forskjellige aspekt av modernismens språk som kommer i konflikt og motsetter seg hverandre. Det er en pågående diskusjon i Gulbransens oeuvre som snarere peker på prosessen enn på det ferdige verket.

Wenche Gulbransen jobber med langvarige prosesser, noen ganger årelange. De sterke formene som hun bygger på holdes i bevegelse, hvor mellomrommene tilbyr den nødvendige tomheten som tillater åpenhet og forandring, muligheter for flere typer valg og et resultat som alltid peker utenfor seg selv. Her er det ingen virkelig motsetning til at “resultatet” er noe gitt, som noe som ikke kunne ha vært på en annen måte, noe avdekket som ligger skjult i materialet, som trer frem som et mirakel, eller i det minste som et faktum. Det er en intuitiv og fysisk prosess, som sjonglerer med delene til verket plutselig er der, eller ikke; det trer ut og er nærværende. «Jeg arbeider med hodet nært bakken», sier hun i en kommentar.

Wenche Gulbransen bor og jobber i Oslo.