Tidligere utstilling

Lina Selander
Silphium
6. mars – 27. april, 2014

I åpningen av Lina Selanders nye film fortelles det om den for lengst utdødde planten silphium. Planten vokste på kysten utenfor den nordafrikanske byen Kyrene – en gresk bosetning hvis befolkning kom fra den overbefolkede øya Thera i 630 f.Kr. – som var hovedbyen i den greske kolonien som lå i dagens Libya. Planten, som var grunnleggende for koloniens eksport, var kjent for sin medisinske virkning (blant annet som prevensjonsmiddel og for å fremkalle abort) og for dens rike smak. Den var så avgjørende for velstanden at bildet av den ble preget på koloniens mynter. Da rovdriften på planten førte til dens utryddelse ledet det til nedgangstider for byen. Som i mange av Selanders kunstverk, består filmen av lag på lag med bilder og betydninger som setter det historiske og det førhistoriske i sammenheng med dagens samfunn. Et sentralt spørsmål er naturen som livsbetingelse for menneskelig liv. Mennesket streber etter utvikling og ekspansjon, og begjærer å kontrollere naturen: Dette skjer også ved bruk av en visuell kontroll, avbildning og overvåkning som møtes av en motsatt kraft. Naturen ser tilbake på oss med tomme øyne – et bilde som er stadig tilbakevendende i Selanders nye film.

I Silphium er denne doble bevegelsen av visuell og jordisk beherskelse og motsatsen – tapet av visuell kontroll, innsikten i at vi er sårbare — først uttrykt i en videotagning av det kjente 1500-tallsmaleriet Ambassadørene av Hans Holbein. Ambassadørene er portrettert sammen med symboler på rikdommen og suvereniteten til landene de representerer. Et godt skjult motiv – en menneskelig hodeskalle – som kun er synlig fra en bestemt vinkel, motsier med sin påminnelse om vår dødelighet de sentrale verdiene i bildet. Selander lar bildet dirre på grensen av det synlige; det malte bildet trer frem i brytninger mellom lys og mørke mens mumlende stemmer teller – nummer, kanskje år. Lydfragmentet er hentet fra Chris Markers film fra 1962 La Jetée. Filmens narrativ forteller historien om hvordan en mann brukes i eksperimenter med tidsreise med mål om å redde verden. Han reiser gjennom lag av erindringer og bilder, på en måte som minner om Selanders film, for så å ende opp ved utgangspunktet.

Referansene til Holbein og Marker er subtile utgangspunkt for Selanders film, i likhet med silphium. Fra disse nedslagspunktene utfolder filmens essayistiske narrativ seg, hvor kunstneren bruker billed- og lydmateriale fra forskjellige kilder – hennes egne opptak og stillbilder, sitater og arkivalia. Stasi-arkivet og museet i Berlin samt Vitenskapsmuseet i Trondheim har vært viktige kilder i produksjonen. Hennes sterke interesse for bildet som en form for erindring, et avtrykk, representasjon og overflate står som verkets kjerne. Bildets fremtredelse og i det hele tatt dets eksistens, samt måten det forholder seg til seerakten, blikket og billedteknologi, forblir aldri noe selvfølgelig.

I utstillingens andre verk Model of Continuation, danner demonteringen og ødeleggelsen av et digitalkamera en narrativ linje gjennom filmen, som for øvrig også omhandler den katastrofale atombombingen av Hiroshima – en hendelse som for mange vitner innebar å miste synet eller til og med livet – og hvis lys etterlot seg et skyggenes avtrykk av fortidig liv. Bildets umulighet i Hiroshima har sitt motstykke i den tomheten og usynligheten Selander beskriver som en kjerne i visuell inskripsjon. Den hvileløse hånden som river kameraets deler fra hverandre, sitter til slutt igjen med kun en haug komponenter – men ingen bilder.

Lina Selander ble født i 1973. Hun bor og arbeider i Stockholm, Sverige. Selanders verker har blitt utstilt på Index – The Swedish Contemporary Art Foundation, Moderna Museet Stockholm og internasjonale gruppeutstillinger som Manifesta 9 in Genk, Belgia, The Bucharest Biennale 2010 og på Haus Kulturen der Welt, Berlin. Kommende eventer inkluderer Seoul International Media Art Biennale og utstillinger på Momenta Art, New York og INIVA, London.

Silphium er et samarbeid med Oscar Mangione og produsert av Kunsthall Trondheim. Takk til Jon Anders Risvaag, Vitenskapsmuseet, NTNU, Trondheim.