Francine was a Machine (2019). HDV, 13:38 min. © Marte Aas & BONO 2019
“Jeg vil fortelle en historie” – slik starter filmen som har gitt navn til denne utstillingen. Historien Marte Aas forteller, er den om René Descartes’ mekaniske datter, en fabel om den rasjonelle vitenskapsmannen som skaper en menneske-lignende maskin som erstatning for sin døde datter, Francine. Under en stormfull sjøreise oppdaget besetningen dukken i Descartes’ lugar og kastet den redselsslagne over bord.
Francine var en maskin, en automat, en tidlig slektning av dagens Sophier. Et fenomen som raskt vil bli en normal del av vår hverdag, men som ikke ennå er det. Men hva med alle de hverdagsobjektene vi allerede omgir oss med: hva med kjøleskapet, det er allerede nokså intelligent, kanskje endatil litt menneskelig? Kan hende det allerede møter oss med et stivt smil, om vi bare tar oss bryet med å legge merke til det? I Marte Aas’ arbeider er det hverdagslige levendegjort med et blikk som tilbyr oss noe som er velkjent, men udefinert – på en måte som kan minne om den fremmedes troskyldige blikk i møte med et nytt sted, eller det forvirrede øyeblikk vi kan oppleve før fortolkning slår inn. Gjennom hele kunstnerskapet bruker hun dette blikket, et blikk som også innebærer en tillit til bildet og til kameraet. Gitt tid – hva vil dukke opp? Hva kan sees? I det tilsynelatende ordinære og hverdagslige dukker nye lag og nye betydninger overraskende opp. Og humor – få kunstnere kan uten kommentar slippe unna med en serie av hundeformede skyer, i en film om det heller alvorlige temaet kunstig vær. Det er ofte subtilt, og morsomt.
Marte Aas’ billedbruk er svært presis. Den eminente komposisjonen og rytmen kan gi assosiasjoner til filmskaper Chantal Akerman, og i likhet med Akerman velger hun stundom å la svært lite skje. Men det foregår i virkeligheten mye lek med selve bildet – animerte sekvenser, bilder over bilder og stillbilder som bryter den filmatiske flyten. På tilsvarende måte kan stillbilder bli delt opp i fragmenter som interagerer med hverandre, og skulpturelle elementer kan bli føyet til for å trekke verket ut i rommet.
Hverdagen har ofte vært Aas’ motiv, en hverdag som i dag er i endring. Vi kan ikke lenger si at været er sin egen herre, for klimaendringene gjør det klart at værfenomen blir påvirket av menneskelig virksomhet. Mennesket, på den andre siden, er i ferd med å bli en utflytende eksistens. Grenser blir diffuse, og denne nye hverdagsligheten opptrer i Marte Aas’ billedverden: utydelige bilder av dataskjermer, bilder av digitalt fremstilte bølger og skyer blander seg med de skarpe, tradisjonelle, dokumentarstil-fotoene, og de diffuse er av en like dokumentarisk karakter, bare annerledes.
Lyd spiller en viktig rolle i Marte Aas’ filmer – ved ikke å være direkte relatert til bildet, bidrar den til økt kompleksitet. Den føyer til et meningsnivå vi muligens ikke er oss bevisst i starten, unntatt som en fornemmelse av noe ikke helt gripbart. Det vi oppfatter er kun en følelse av at noe halter og leker seg med bildenes tydelighet, ofte ved å motsi eller komplisere bildet.
I begynnelsen av desember 2018 kunne nyhetsmeldinger fortelle oss at vitenskapsfolk i Delhi venter på de riktige skyene for å kunne skape kunstig regn som vil rense luften for alvorlig forurensning. “Jeg er alt,” sier stemmen i filmen I am the Weather (2018). Dette “jeg-et” kan være været, men det kan også være mennesket, “jeg-et” bak klimaendringene, oppfinneren og brukeren av kunstig intelligens og resten av den digitale verdenen, som på grunn av det høye konsumet av strøm som gir liv til alle datamaskinene, slipper ut gigantiske mengder av CO2 i atmosfæren og får fargen på himmelen til å forandre seg – og skaper så behov for kunstig vær.
Men den menneskelige hånden Flesh and Stone (2015) stoler fremdeles på sin kunnskap. Langt fra den kunstige intelligensen i Francine was a Machine (2019), forblir skulptøren Hanne Tyr- mis hånd et innsiktsfullt redskap for de materielle og taktile aspektene ved kunsten, kontinuerlig arbeidende på de store, vagt menneskelige, skulpturelle formene. Flesh and Stone er filmet og presentert på 16mm smalfilm, noe som lader den med celluloid-filmstripens materialitet. Hånden representerer en annen type intelligens. Med denne møter vi verden fysisk og interagerer med den gjennom kroppene våre. Som i Marte Aas’ andre utstilte verker, oppstår det en korrespondanse mellom mennesket og den verden som omgir henne. Vi er ikke de eneste som får ting til å skje.
Hunden i What I Miss About People, and What I Don’t Miss About People (2017) ser ut til å leve i en verden hvor menneskene har forsvunnet. Hun streifer omkring i et øde steinbrudd og husker lukter, lyder og stemmer. Hun savner ikke navnet sitt, men hun savner at noen bruker det.
Takk til Kulturrådet og Billedkunstneres Vederlagsfond.