Neša Paripovićs film N.P. 1977 (1977) som skildrer en spasertur gjennom den grønne byen Beograd, kan betraktes som et selvportrett fra kunstneren, som også er filmens protagonist. Filmen, som har fått sitt navn fra kunstnerens initialer, er en del av en trilogi produsert mellom 1975-78.
Kunstneren er for anledningen kledd i nymotens vinrød fløyelsdress med 70-tallsbukser og en rosa skjorte. Med en staselig hårsveis beveger han seg gjennom byen på en måte som både er selvbevisst og full av selvtillit, som en kjentmann med et bestemt mål, som er på vei til noe moro — en mann i farta. Og han tar gjerne en snarvei. Neša Paripović sa i et intervju fra 2006: “Hvordan hadde det vært om snarveien var den rette veien — som hadde medført å gå rett på alle hindringer?” Mannen i filmen tar slike snarveier — han hopper over gjerder, strener over lekeplasser og klatrer over vegger og tak. Det er en dagligdags handling, den eneste forskjellen er at han strekker det til det ekstreme, og at filmen lar ham fortsette i en fart som raskt virker langt fra det ordinære. Dette er ikke den søkende kunstneriske anlagte flanørens bevegelser — i likhet med andre verk av Neša Paripović utfordres den tradisjonelle kunstnerrollen. I N.P. 1977, med dens lyse tone og absurde narrativ, kan en også spore en selvironisk holdning til den konseptuelle kunstnerens rolle.
I filmen lar Neša Paripović mannen dra en linje gjennom byrommet, fra utkanten gjennom bysentrumet. Han passerer kirker og moderne forsteder, slitne bakgårder og bedre nabolag i noe som ikke bare er et selvportrett men også en skildring av Beograd på den tiden, en by i forandring, i likhet med protagonistens raske bevegelser.
Den imaginære linjen gjennom Beograd blir et bilde i tilskuerens indre. Filmen har ingen klar logikk annet enn den stadige bevegelsen. Mannen forsvinner rundt et hjørne og dukker opp igjen gjennom et hull i en vegg på en forslitt bygning i noe som kan være en helt annen del av byen. Tilskueren følger ham som en ’stalker’ gjennom kameraets objektiv, mens han beveger seg i noe som snarere kan være en labyrint enn en rett linje. Filmen har ingen distinktiv begynnelse eller slutt. Mannen er tilsynelatende ikke bevisst kameraet, men bruker byen som et speil for å skape sin individuelle identitet. I en sentral sekvens stopper han foran refleksjonen av seg selv i et vindu for å ordne seg, børste støv av dressen og fikse seg på håret.
Neša Paripović er en av de mest innflytelsesrike kunstnere innen serbisk konseptuell kunst. Han var en del av en gruppe unge kunstnere som vokste frem rundt Studentenes kultursenter, grunnlagt i Beograd i 1971. Sammen med blant annet, Marina Abramović og Raša Todosijević, var han en av talspersonene for en ”ny kunstnerisk virksomhet”, en kritisk og politisk bevegelse som i kjølvannet av sekstiåtteropprøret tok til orde mot modernismen som på den tiden dominerte kunstscenen i Jugoslavia. Han arbeidet med forskjellige medier: fotografi, film, objekter og maleri. Hans performancer fremføres heller foran kamera enn foran et publikum, og kunstneren bruker seg selv som skuespiller i egne arbeider.
Neša Paripović ble født i 1942 i Beograd, Serbia – hvor han bor og arbeider. Filmen N.P. 1977 er overført til DVD (22 min, farge, uten lyd).
Takk til Kontakt. The Art Collection of Erste Group, Wien.