Wikimedia Commons-fotografi av familieportrett, mor og barn.
Hvordan endrer nye teknologier måten vi lager bilder på, hvem blir representert i dem, og hvordan vi ser oss selv som samfunn? Lenge før digitale kameraer, smarttelefoner og AI-drevne bildegeneratorer forvandlet den visuelle kulturen, avslørte fortidens portrettfotografer utfordringer knyttet til sosial synlighet og usynliggjøring.
Utstillingen Hidden Mothers utforsker en fascinerende praksis hos 1800-tallets fotografer. Tidlige kameraer krevde at motivene stod helt stille for å oppnå et klart bilde, ofte opptil flere minutter. Små barn trengte derfor noen som kunne holde dem i ro under de lange eksponeringene. Siden disse hjelperne ikke var hovedmotivet i portrettet, forsøkte de ofte å skjule seg ved å dekke seg med mørkt stoff eller plassere seg bak møbler. Resultatet ble uhyggelige, spøkelsesaktige skikkelser som i dag er kjent som «hidden mothers», spektrale figurer ved siden av perfekt poserte barn.
Ved første øyekast viser disse portrettene kjære barnebilder fra en tid da samfunnet begynte å ta avstand fra barnearbeid og anerkjente barndommens verdi. Sett gjennom dagens kunstneriske og akademiske blikk representerer den «skjulte moren» en kraftfull metafor for kulturell usynliggjøring av kvinner og huslig arbeid, både historisk og i vår tid. Selv om de skulle fjernes fra bildet, avsløres de ofte gjennom mørke stoffformer, silhuetter eller svake konturer i bildekanten. Den viktige rollen disse «skjulte mødrene» hadde sikret likevel at et varig spor av deres arbeid ble bevart, til tross for forsøk på å viske det ut.
Bildene avslører også flere lag av kompleksitet utover mor-barn-relasjonen. Spor i bildene tyder på at samme person kan ha fungert som «skjult mor» for flere familier. Dermed tilhørte ikke alltid hendene som støttet barna deres egne mødre, studioassistenter, tjenere eller andre omsorgspersoner kan ha hatt denne rollen. Ved å studere disse fotografiene nøye, kan vi se hvordan moderskap inngikk i et bredere fellesskap av omsorg og arbeid. Men til slutt er alt dette redigert bort i de ferdige familieportrettene.
Mange historiske ovale rammer og passepartouter som opprinnelig skjulte de «skjulte mødrene», finnes fortsatt. På samme måte som dekorative innramminger var ment for å viske ut morsskikkelsene fra sluttproduktet, ble bildene også ofte ovalt beskåret av fotografene for å fjerne dem fra kantene. I dag vises disse fotografiene ofte i sin helhet, uten beskjæring. Noe som reiser komplekse spørsmål om kontekst og tolkning. Visker vi ut fotografens intensjon ved å vise disse skjulte figurene og fjerne den opprinnelige innrammingen? Er det riktig at dagens publikum tolker bildene på helt andre måter enn slik skaperne tenkte?
Utstillingen gir oss en mulighet til å utforske både et historisk teknologisk øyeblikk og oss selv. Vi kan reflektere over hvordan dagens perspektiv former det vi ser når vi betrakter fortiden. Hva sier våre tolkninger av disse skyggeskikkelsene om våre egne antakelser rundt moderskap, arbeid og synlighet i den digitale tidsalderen?
Kuratert av Adam Kleinman og Joe Rowley. Med stort tack til Museer i Akershus og Mathiesensk Samlinger/Linderud gård, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og Aust-Agder museum og arkiv.
Hidden Mothers er en av tre roterende miniutstillinger som kompletterer Liv Bugges soloutstilling Umbilical Fire. Alle fire utstillingene er skapt av og presentert ved Kunsthall Trondheim i sammenheng med Hannah Ryggen Triennalen 2025. 2025-utgaven av Triennalen utforsker kollektivt temaet «mater» (latin for mor og roten til ord som «materie» og «materiale») på tvers av Trondheims kunstinstitusjoner, og knytter begrepene morskap og omsorg til produksjonen av kulturarv og materialitet i seg selv. Initiert av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, inkluderer det samarbeidsbaserte Triennale-programmet dedikerte presentasjoner ved Dropsfabrikken, Kjøpmannsgata Ung Kunst (K-U-K), Trondheim kunstmuseum, Trøndelag senter for samtidskunst og Ørland/Bjugn Kunstforening, samt ved Kunsthall Trondheim.
Miniutstillingene er støttet av Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Sparebankstiftelsen – SMN.