A Body of Memory (from neurons to the sea)

Denne tematiske gruppeutstillingen undersøker rollen som minner spiller i konstruksjonen av en persons selvoppfatning, og hvordan identitet, som erindring, er noe som formes av erfaring, historie, kunnskap om våre kropper, samt andre faktorer. A Body of Memory (from neurons to the sea) går bort fra overnaturlige ideer om en uforanderlig og evigvarende sjel. Utstillingen er inspirert av den psykologiske «vendingen» bort fra metafysikk og religion, og mot ideen om at det å huske hvem vi var bidrar til å forme og påvirke hvem vi er, og hva vi skal bli. Gjennom arbeidene til ni internasjonale kunstnere sporer A Body of Memory (from neurons to the sea) de ulike måtene og virkemidlene som ikke kun knytter erindring til erkjennelse, men som også viser hvordan minnets plastiske, formbare og foranderlige natur påvirker vår tilknytning til oss selv og til andre individer, både mennesker og ikke-mennesker.

Denne endringen i hvordan man anser selvet – fra noe kosmisk, immaterielt og fastsatt, til noe mer sosialt, kroppsliggjort og flytende – åpner opp for unike måter å tenke på, spesifikt angående vår felles eksistens og dessuten om minnedannelse generelt. For eksempel: hvordan påvirker de nedarvede historiene og livserfaringene til våre forfedre, formødre og andre forgjengere ikke kun hvordan vi tenker om oss selv, men også spekteret av vårt følelsesliv? Dessuten, hvordan leser våre innlærte sanser – smak og berøring, men også smerte og varmefølsomhet, for eksempel – verden? Hvordan konstruerer disse prosessene og organene menneskers verdenssyn og bestemte følelser på samme tid?

Som et lys som skinner gjennom et prisme, kaster utstillingen på Kunsthall Trondheim lys på ulike inntrykk av hvordan det kan vekkes liv fra hvilende arkiver og andre dokumenterende midler. I Libita Sibungus prosjekt Quantum Ghost (2019–2023) bruker kunstneren lyd og språk til å skape en auditiv opplevelse som utforsker prosesser for å konstruere og dekonstruere erfaring som metoder for å kanalisere den ofte uhåndgripelige naturen ved det å bevare eller tenke på et minne. Hvordan historier endres gjennom ulike gjenfortellinger og overføring mellom ulike generasjoner, og hvordan hver generasjon bærer og tar vare på disse beretningene, kan likeledes illustreres gjennom Thuy-Han Nguyen-Chis filmverk INTO THE VIOLET BELLY (2022), et intimt samarbeid mellom kunstneren og hennes mor, som flyktet fra Vietnam via en nesten katastrofal sjøreise i kjølvannet av Vietnamkrigen. Verket blander familiehistorie, mytologi, science fiction og digital abstraksjon, og kunstneren har lagd en ny presentasjon av verket, In it snakes entwine while the stars tremble (2023), spesielt til denne utstillingen sammen med arkitekten George Vlasis Pakalidis. Det samme kommer til uttrykk gjennom Piña, en kunstig intelligens og et spirituelt medium, i VR-installasjonen Piña, Why is the Sky Blue? (2022) av Stephanie Comilang & Simon Speiser, som beskytter og formidler beretninger om nedarvet kunnskap, minner og drømmer for fremtiden. Tilsvarende er Tai Shanis åpne kildekode-program Mnemesoid, en nesten uendelig database av opplevelser oppkalt etter den greske gudinnen for minner og erindring, Mnemosyne, fiktivt presentert ved «tidens endepunkt». Programmet gjenspiller øyeblikk som grenser til erfaring, og som har overgått sin evne til å produsere en tilfredsstillende sensorisk dimensjon; øyeblikk med intens berøring og kjærlighet – i erotisk og spirituell form – og selvbevissthet.

A Body of Memory (from neurons to the sea) er også vertskap for et forførende møte med sjøsneglen Aplysia californica – som har blitt anvendt som testsubjekt i nevrologiske studier på menneskelig minnedannelse – gjennom Helene Nymanns installasjon og film som kan sees som en hyllest av dette lille vesenet: Selva of Selves (S.O.S) (2020). Hvordan hår kan dokumentere og formidle kunnskap og erfaring innen afrikansk tradisjon, er noe Binta Diaw viser i sin installasjon Uati’s Wisdom (2023). Verkets tittel refererer til den vestafrikanske vanngudinnen Mami Wata og det gammelegyptiske ordet for havvann, «Uati». Letingen etter tapt forfaderlig og -moderlig historie gir liv til en post-apokalyptisk fremtid der alle har forsvunnet og muntlig overføring anses som (nesten) umulig i Tuan Andrew Nguyens film The Boat People (2020). En nær-døden opplevelse er det sentrale temaet i et nytt bestillingsverk av Yngvild Sæter, som fordyper seg i traumatiske minner og hvordan de kan reaktiveres som både noe styrkende og helbredende.

Utstillingen A Body of Memory (from neurons to the sea) utforsker forbindelsene mellom minner og identitet i sammenheng med teknologi, diasporisk arv og nevroplastisitet, og oppfordrer publikum til å reflektere over spørsmålet om hvem eller hva som snakker med eller gjennom oss når vi kommuniserer via felles gester.

––––

Takk til Adam Kleinman; Stefanie Hessler; Islamiya Evans, Natalie Wong (ChertLüdde, Berlin); Sarah Stengel, Nghĩa Lê (James Cohan, New York); Thy Nguyễn; Josh Woolford, Mika Lapid (Tai Shani Studio); Marianne Zamecznik, Per Christian Jørstad (Trondheim kunstmuseum); HAVET; Wilhelm Jaresand; Mark Walker; George Pakalidis; Ulf Erling (Ula Jern); Trøndelag senter for samtidskunst; Solveig Lønmo (Nordenfjeldske Kunstindustrimusuem); Xenia Benivolski; Eleni Zachariou (Gasworks); Sabel Gavaldon; Martin Kulhawczuk (Vitensenteret i Trondheim).

Utstillingen er støttet av Kulturdirektoratet, Det italienske kulturinstitutt i Oslo/Istituto Italiano di Cultura og Berliner Festspiele.

Monteringsteam: Harald Bredholt, Stefan Dimitrij Henriksen Fische, Andreas Fortes, Gustav Gunvaldsen, Joel Hynsjö, Dag Olav Kolltveit og Børge Lundsaunet.

Kunsthall Trondheim gjenbruker trevirke og andre materialer i alle våre utstillinger.