I ALL THE SAME BRIGHT presenterer Hanne Lippard en ny lydinstallasjon laget spesielt for denne utstillingen. Verket bygger videre på det prisvinnende arbeidet hun utviklet til Preis der Nationalgalerie ved Hamburger Bahnhof i Berlin. I et nesten tomt gallerirom står en monolittisk stele i sentrum, omgitt av glitrende gardiner, lys, folder og skygger. Fra stelen strømmer en lav, jevn dur, som om den har en indre stemme. Dette blir inngangen til en flerkanals lydkomposisjon, der lag med stemmer på både norsk og engelsk glir over i hverandre og skaper et omsluttende lydlandskap.
Lippard bruker stelen som et ankerpunkt, ikke ulikt de eldgamle steinsøylene som markerte grenser eller æret guder. Her blir den et symbol på det globale og det språklige i bevegelse, et sted der språk møter språk, og mening både dannes og forsvinner.
Som norsk-britisk kunstner bosatt i Berlin har Hanne Lippard lenge utforsket språkets materialitet og den menneskelige stemmen som et skulpturelt medium. Hun arbeider hovedsakelig med sin egen stemme og skaper immersive lydinstallasjoner der talte ord utvides til sanselige opplevelser.
I ALL THE SAME BRIGHT henter hun inspirasjon fra den amerikanske poeten og emigranten Gertrude Stein, kjent for sine litterære eksperimenter og radikale tilnærming til språk. Tittelen på utstillingen er hentet direkte fra en av Steins tekster. Gjennom denne installasjonen – og i sin praksis generelt – undersøker Lippard Steins revolusjonerende syn på språk, der ord brukes som substans snarere enn som representasjon. Som Stein, som berømt skrev «A rose is a rose is a rose» for å frigjøre ordene fra tillagte assosiasjoner og gjenopprette deres umiddelbarhet, bruker Lippard repetisjon, rytme og bevisst tempo for å rette oppmerksomheten mot talehandlingens fysiske kvaliteter – pust, tone, betoning – og avdekker lag av mening som strekker seg utover det semantiske.
I sentrum av verket ligger Lippards egen erfaring med å vokse opp med to språk samtidig. Hun lærte både norsk og engelsk muntlig som barn, og oppdaget senere hvor merkelig språk kan speile hverandre ord som lyder likt, men betyr noe helt annet. Disse likt-lydende ordene, homofonene og kognatene, avslører hvordan språk både binder sammen og skaper avstand. I teksten sin fletter Lippard sammen slike språklige dobbeltgjengere med fragmenter fra reklame, sosiale medier, kommunikasjonstråder og egne minner. Resultatet er et manus som speiler Steins sirkulære syntaks og lekne rytmer.
Det visuelle uttrykket i installasjonen er dempet, nesten diskret, og lar lyden få hovedrollen. Stemmen hennes fyller rommet, og spiller på hvordan gjentakelse både kan uthule og forsterke mening. Publikum vet ikke alltid hvilket språk de hører, og det skaper en uventet form for lytting, en opplevelse der det kjente og det fremmede smelter sammen. Dette speiler også hvordan Lippard som barn opplevde å lese ord hun kjente fra muntlig språk, men som så fremmede ut på papiret.
Gjennom å bevege seg i dette språklige mellomrommet inviterer Lippard oss inn i en sone der man lytter med ekstra oppmerksomhet. Her blir fremmedfølelse ikke bare en biografisk erfaring, men en metode. Nettopp i denne posisjonen – litt på utsiden – åpnes nye måter å tenke på, som kanskje ikke er like synlige for den som er helt inne i én og samme kultur. Språkets og oversettelsens iboende ustabilitet blir i Lippards hender en vei inn til nye former for mening og identitet.
En spesiell takk går til Marcus Pal, Marcel Weber, Renato Grieco, Felicia Gullstrand, Mickis Gullstrand, Aksel Øien, Marc Pricop, Terje Aursøy, Cas van Son, Ida Horn Hanssen, Kvadrat, Jo Wang, Marina Höxter, Ula Jern, LambdaLambdaLambda, Callie’s Berlin, La Beque Residency, Luc Meier, og Annika Svendsen Finne.