© Anna Daniell
Til utstillingen KONFERANSE på Kunsthall Trondheim har Anna Daniell samlet skulpturer fra hele sitt kunstnerskap. Dette betyr at alle skulpturene bidrar med sin egen historie, når de nå utstilles i Trondheim for første gang. Anna Daniell skaper skulpturer, ja, men det sentrale ved hennes kunstnerskap er hva hun gjør med dem. Skulpturene har vært hjemme hos folk, blitt holdt foredrag for, vært i samtale med forfattere, blitt hvisket hemmeligheter til og mye mer.
Konferanse betyr å samle og vi kjenner det som et sted hvor fagfeller møtes for å utveksle tanker og ideer. Utstillingen bruker ordet konferanse til å peke på samlingen av skulpturer, men også for å peke på at skulpturene ikke bare er livløse ting, som vi skal stirre på. Likesom mennesker, har de også egne historier og mulighet for interaksjoner med både mennesker og hverandre. Med andre ord er man i selskap med skulpturene eller kanskje på besøk hos dem.
Anna Daniells kunstnerskap undersøker hvilken betydning kunst og gjenstander kan ha for oss i samtiden. Hun skaper iscenesatte situasjoner mellom publikum og kunsten, for å snu på vante perspektiv om at ting kun er noe vi skaper og bruker – og ikke noe som påvirker, hjelper og former oss.
I prosjektet The Flock of Problems (2016), hvor Anna Daniell utstilte seks uløste vitenskapelige problemer, fikk publikum gå inn i en teaterlignende situasjon, hvor de kunne betrakte skulpturene i fire og et halvt minutt, hvor etter en gardin ble hengt for. Dette prosjektet er et eksempel på hvordan Anna Daniell iscenesetter situasjoner, hvor publikum får muligheten til å trå ut av den vanlige betraktende publikumsrollen, for å i stedet holde skulpturene med selskap som likeverdige aktører. Vi får anledning til å lytte til tingene, overveie hvor de kommer fra og hvilke historier de har.
Til utstillingen SCULPTURE CLUB (2017), på Podium i Oslo, inviterte Anna Daniell gjester til å gjøre ting for skulpturene i løpet av utstillingsperioden. Eksempelvis inviterte hun antropologen Thomas Hylland Eriksen til å holde et foredrag for skulpturene. Her var publikum sidestilt med skulpturene, da foredraget egentlig var for skulpturene, men publikum fikk lov å delta.
Gjennom menneskets historie har skulpturer og gjenstander vært mye mer enn bare ting. De har blitt ladet med overnaturlige krefter, sjeler fra dyr og avdøde og hjem for guder. Slike gjenstander har vært grunnleggende for fellesskapsfølelse og identitet. Vi har følt at de har beskyttet oss mot kjente og ukjente farer, og minnet oss om mennesker og situasjoner som ikke er lenger. De har vært bærere av fortellinger knyttet til våre minner, men også gitt tilgang til virkeligheter utenfor vår egen. Sistnevnte har vært årsak til mye skrekk igjennom moderniteten. I takt med at opplysningstidens idealer vokste frem ble spiritualitet erstattet med rasjonalitet. Virkeligheter utenfor menneskelig fatteevne ble mer og mer marginalisert, og det ble først og fremst gjennom vitenskapen at vi tilegnet oss verden.
Grenselandet mellom det levende og tingen har i moderniteten vært årsak til mye skrekk i populærkulturen. Når tingen blir levende oppstår det virkeligheter, parallelt med vår egen, som vi ikke kan romme eller kontrollere. Filosofen Eugene Thacker skriver om dette i boken In The Dust of This Planet (2011). Boken handler om skrekken som oppstår når grensene for vår forestillingsevne blir brutt. Et eksempel er fortellingen om dr. Frankenstein av Mary Shelley fra 1818. I historien blir Victor Frankenstein sengeliggende i flere uker etter skapelsen hans flykter. Frankenstein har vært så opptatt av de vitenskapelige aspektene av prosjektet sitt, at han ikke tar inn over seg at skapelsen vil ha en egen subjektivitet. Frankenstein sitt monster er en grensefigur mellom noe skapt og noe menneskelig – et ukontrollerbart objekt og subjekt på samme tid. Det skaper en skrekk så voldsom at den gjør legen fysisk syk i flere måneder. Historien om Frankenstein viser at det er sterke krefter på spill i vår kultur, når forestillingsevnen om hva som er ting og hva som er levende blir utfordret. I Anna Daniell sitt univers er gjenstandenes subjektivitet ikke en grufull erfaring. Tvert imot er hun opptatt av å kommunisere til et bredt publikum og bruker gjerne humor til å jobbe aktivt med å få kunsten ut fra smale kunstmiljøer, og skape møter mellom kunsten og folk – eksempelvis som da hun laget en utstilling på Bislet Stadion i Oslo.
Skulpturer har gjennom menneskets historie vært gjenstander som kunne gi adgang til virkeligheter utenfor virkeligheten som er tilgjengelig for mennesker. Det er slike folkloristiske tradisjoner Anna Daniell lar seg inspirere av når hun skaper situasjoner hvor skulpturene hennes kan møte publikum. Om skulpturene er hennes, eller om hun er deres, er imidlertid uklart. I et intervju sier hun selv at ”jeg føler meg som ansatt for skulpturene mine. At det er de som har en karriere”. Skulpturene har altså egne liv, men er fortsatt en del av vår verden. De befinner seg i denne besynderlige balansegangen av mening mellom en subjektiv menneskelig verden og en objektiv materiell verden. I hverdagen tenker vi at kun mennesker har en subjektivitet som grunnleggende sett er utilgjengelig for andre; ingen vet nøyaktig hva jeg føler og hvem jeg er. Om objekter har vi imidlertid en felles forestilling om hva er – vi kan beskrive objektet og bli enige om at vi ser på den samme koppen eller stolen, og at den ikke har noen egen indre biografi.
Skulpturer har den egenskapen at vi gjennom dem kan materialisere noe subjektivt (et minne eller erfaring), ved for eksempel å lage en skulptur, som representerer en avdød bestefar. På den måten kan vi føre noe som ikke finnes lenger tilbake inn i en objektiv felles forståelse. Skulpturen blir et medium, mellom vår virkelighet og det som ikke finnes lenger eller kun finnes i det hinsides.
I Anna Daniell sin praksis er det likevel noe mer på spill. Fortellingene som skulpturene lades med er delvis hemmelige og skjult for publikum. Objektenes historier er subjektive. Man kjenner aldri hele historien om hva som har skjedd når skulpturen har vært hjemme hos noen, eller hvilken hemmelighet som har blitt hvisket til dem. Derfor har skulpturene på den ene siden en materiell og objektiv ytre side – som vi kan være enige om – men også et nærmest subjektivt indre. Et godt eksempel på dette er da skulpturen The Secret of Success, som før den ble utstilt på Galleri Brandstrup, ble hvisket hemmeligheten til suksess av galleristen mens publikum så på, men de fikk ikke høre det som ble sagt. Det er nesten som galleristen blåser liv i skulpturen ved å gjøre den til beholder for en hemmelighet. Han skaper nærmest en subjektivitet, som bare skulpturen har tilgang til og som vi, som publikum bare kan gjette oss til.
Utstillingens eneste nye skulptur står på et bord med stoler rundt. I løpet av utstillingsperioden vil det inviteres gjester til å holde møter og samlinger ved dette bordet. Skulpturen har blitt plassert slik at den hele tiden gjør det umulig for at de rundt bordet kan se hverandre når alle stolene er opptatt. Skulpturen trenger seg på og insisterer på å være del av selskapet. Anna Daniell sin praksis utfordrer oss fordi den motstrider våre rasjonelle idealer om at ting kun er ting, samtidig som at hun knytter det til noe velkjent, men irrasjonelt; vår følelsesmessige avhengighet av objekter.
____
Takk til Galleri Brandstrup og Grieg Kapital AS.