Den svenske kunstneren Mariella Ottos første større institusjonelle separatutstilling har sitt utspring i et residency-opphold i Portugal, der hun arbeidet med to av landets viktigste arkiver. Torre do Tombo, nasjonalarkivet som ble grunnlagt i 1378, rommer dokumenter fra 800-tallet og frem til i dag, blant annet materiale fra 1900-tallets diktatur, inkludert det hemmelige politiets arkiver fra Estado Novo-regimet, som styrte Portugal frem til 1974. Den festningslignende bygningen vender innover, som om den vokter på innholdet sitt. Arquivo Nacional das Imagens em Movimento, Portugals nasjonale film- og videoarkiv, ligger på sin side like avsides, dypt inne i skogen. Her åpner laboratoriet for en annen form for praksis: et pågående arbeid med å redde filmer som står i fare for å gå tapt, sammen med maskinene som en gang ble brukt til å vise dem.
For filosofen Achille Mbembe ligger arkivets autoritet ikke bare i det som oppbevares der, men også i den materielle og romlige organiseringen som bestemmer hvordan innholdet bevares, kategoriseres og oppleves. For Otto representerer de to bygningene det samme spørsmålet på radikalt forskjellige måter: Hvordan formes et samfunns fortellinger og minner?
Filmene og skulpturene i utstillingen kombinerer opptak og refleksjoner fra de to arkivene med annet arkivmateriale og personlige opptak. Et av utgangspunktene er et seminar i Johannesburg fra 1998, der Jacques Derrida undersøker arkivet som et sted for autoritet og undertrykkelse, men også for det spektrale: Det som forsvinner ut av syne, forsvinner ikke nødvendigvis for godt. Derrida ble født i det koloniale Algerie og ble som jødisk barn utestengt fra skolen under Frankrikes raselover under andre verdenskrig. Senere i filmen utfordrer det sørafrikanske publikummet, som lever med sporene etter apartheid, spørsmålet om hvorvidt Derridas ideer også kan anvendes i denne konteksten.
Blant det innsamlede materialet finner Otto en film fra 1975 av Manoel de Oliveira, en av Portugals mest anerkjente regissører. Navnet hans kommer til syne i rulleteksten mens kameraet beveger seg gjennom de dunkle områdene bak scenen på filmsettet. I det personlige materialet forsøker Ottos bestefar å filme en avgangsseremoni, men opptaket mislykkes. Ikke alle hull i arkivet skyldes sensur. Noen oppstår ved tilfeldigheter, feil eller fordi en maskin ikke fungerer som den skal. I utstillingen møtes flere stemmer samtidig og utfordrer arkivets autoritative fortelling.
Ethvert opptak er formet av valg: hvor kameraet plasseres, hva som får plass i søkeren, og hva som holdes utenfor bildet. I arkivene blir slike valg over tid en del av vår kollektive hukommelse. De hvitkledde hendene som reparerer et skjørt dokument, bidrar samtidig til å opprettholde vår tillit til det. Gjennom slike handlinger undersøker Otto hvordan vestlig kultur rammer inn, bevarer og restaurerer et forenklet bilde av seg selv – og spør hva som blir værende utenfor rammen.
På fasaden til Kunsthall Trondheim sitter fire «gargoyler» i det nyproduserte verket Hibernation (2026). De er ombygde overvåkningskameraer fra 1990-tallet, utstyrt med lyskastere og koblet til bevegelsessensorer. Når du passerer, våkner de til liv og svarer på bevegelsen med flimrende lys, snarere enn å registrere eller filme deg.
...in statues, still image er kuratert av Adam Kleinman & Joe Rowley.
Takk og anerkjennelser:
Kunstneren ønsker å rette en spesiell takk til: Arquivo Nacional Torre do Tombo, Cinemateca Portuguesa/ Arquivo Nacional das Imagens em Movimento, AiR 351: Luísa Especial , Cátia Ramos, Heitor Fonseca.
Bidragsytere …in statues still image (video): Leonor Guerra, Ângela Ferreira, Lourenço Madureira, Juju Bento, Verne Harris, Tiago Baptista, Tiago Ganhão, Raquel Morais, António Garção, Ângela Ferreira, Massimiliano Simons, Jonas Jönsson, Gabriel Karlsson, University of the Witwatersrand, Orranäs Glassworks.
Oversettelser: Juju Bento, Erlend Rødsten.
Teknisk bistand til skulpturelle verk: Loke Berg, Erlend Rødsten, Jens Elofsson, Anton Agestam, Anna Andersson.
Kunsthall Trondheim er takknemlig for støtten fra Maria Ammentorp, Noah Brännström, Annika Svendsen Finne, Mickis Gullstrand, Ula Jern, Marc Pricop, Cas van Son, og de mange medarbeiderne ved Kunsthallen som har gjort denne utstillingen mulig.
Utstillingen er støttet av Kulturdirektoratet, The Swedish Arts Grants Committee og Air 351.