Oddvar I.N. Darén
Lokalt Land

Kan kunst være selve handlingen å se? Ikke et objekt, ikke engang en idé, men selve det å iaktta og gjenkjenne? Dette spørsmålet ligger sentralt i Oddvar I.N. Darens kunstnerskap. I vårens store utstilling viser Kunsthall Trondheim et sjenerøst utvalg av Darens innholdsrike og karakteristiske oeuvre. Utstillingen inkluderer også verker gjort i samarbeid med kunstneren Lars Paalgard.

Oddvar I.N. Daren, som har vært aktiv kunstner siden sent på 70-tallet, benytter seg av mange ulike uttrykksmåter – installasjon, skulptur, offentlig utsmykning – men i denne utstillingen har vi valgt å legge fokus på arbeidene som har koblinger til land art, performance og film. Disse arbeidene omhandler å synliggjøre situasjoner som allerede eksisterer i seg selv, å observere et øyeblikk i en pågående prosess – ofte ute i naturen og med en dose uselvhøytidelig humor. Når noe legges til, slik som kunstnerens egen kropp (i Måling av snødybde, 1981) eller arbeidet med å polere en sirkel inn i en fjellside (i Opus for himmel og jord, 1993), gjøres det for å synliggjøre det som ellers forblir usynlig. Etter hvert som kunstnerens kropp gradvis synker ned i snøen, kommer snødybden til syne. Den polerte overflaten i fjellsiden reflekterer sollysets møte med berget, som nå faktisk er synlig fra verdensrommet.

I september 1983 skrev Oddvar I.N. Daren og kunstnerkollega Lars Paalgard 1st Manifesto Ars Situare. Her beskrev de grunnlaget for sitt felles kunstneriske virke under navnet Gruppen som «handlingen og manifestasjonen av menneskelig kreativitet med utgangspunkt i ønsket om å påpeke tvetydigheten i alt som omgir oss (…) Ars Situare er en persepsjonsfilosofi hvis mål er å (…) muliggjøre aktiv kommunikasjon mellom subjekt og objekt». På dette tidspunktet hadde de to utforsket liknende ideer i noen år allerede, som studenter ved Kunstakademiet i Trondheim, som individuelle kunstnere og som del av den tidligere gruppen Nye Alle Fem. I 1983 flyttet Lars Paalgard til Nederland for å slutte seg til Oddvar I.N. Daren ved Jan van Eyck Academie i Maastricht. På sine vandringer der fant de et nedlagt fabrikkanlegg som skulle komme til å bli hovedbase for flere prosjekter under tittelen Ars Situare. Ars Situare kunne gå ut på å observere lysets bevegelser og markere skyggenes bevegelser med kritt. Det kunne også gå ut på å varsomt blottlegge en 140 meter lang linje med støv, grus, strå, glasskår og trebiter tvers over gulvet i fabrikkbygningen. Disse handlingene, som endret svært lite i den eksisterende situasjonen, ble ofte merket med en Ars Situare-sjablong eller stempel, og publikum ble invitert til å observere situasjonen sammen med kunstnerne. Ars Situare kunne også foregå på offentlig sted, eksempelvis i form av gruppevandringer, og på ett tidspunkt ble det også fremlagt forslag om en alternativ form for offentlig kunst – eller en alternativ nasjonalpark, om man vil – et nedlagt sagbruk og området som lå rundt. Da stedet ikke var interessant nok som natur, og ikke verdt å bevare som kultur (noe som ville ha vært i strid med tanken bak), ble prosjektet aldri noe av siden byråkratiets normer ikke passet overens med grunnidéen – tanken om at spor av menneskelig aktivitet og den langsommelige nedbrytningsprosessen kan være av verdi. Men likevel, er det ikke nøyaktig dette som gir oss en forståelse av historie og tidens gang, på en bedre måte enn monumenter og det som er frosset i tid kan?

Det som er igjen av disse kunstverkene er i hovedsak dokumentasjoner. Den 140 meter lange Humus Line består nå av fotografier i full skala samt mindre fotografier innbundet som multiple-bok i leporello-format (ca. 16 meter er med i utstillingen). Støvet og grusen, som ble samlet i sekker på stedet etter omhyggelig dokumentasjon meter for meter, venter fremdeles på å ankomme sitt siste ankomststed på Svalbard. Kunstnerne har som mål å avslutte prosessen de startet i Nederland på 80-tallet ved å rekonstruere linjen på en isbre i den tidligere nederlandske kolonien som nå tilhører Norge. Prosjektet er pågående, og kunstnerne håper de kan fullføre forflytningen i løpet av få år.

Oddvar I.N. Darens filmer, hvorav fem er inkludert i denne utstillingen, følger en liknende logikk som verkene med utgangspunkt i naturen. Heller enn å ha utspring i et ønske om å lage film, er de funnede situasjoner som består av flytende øyeblikk og bilder. Det er en tydelig linje fra Rytmer i vann (1978) til Drift (2016). Ikke overraskende er det vann og landskap som spiller hovedrollen, men i Carpe Diem (2001) er det strømmen av mennesker i rulletrappen på et kjøpesenter som flyter, og fanges i et øyeblikks ettertanke. Rytmer i vann (1978), og en ny film med samme tittel, produsert spesifikt til denne utstillingen, ble filmet ved Nidelven som bukter seg gjennom Trondheim.

I sin tid var elven en avgjørende faktor for byens grunnleggelse i 997, og er fremdeles i dag en stor del av byens identitet – et emblematisk bilde av vannet som flyter forbi og de flere hundre år gamle bryggerekkene. Med hjelp av teknologi fra to ulike mediatidsaldre, får Oddvar I.N. Daren gjennom disse verkene oss til å se elven på en ny måte, og dermed gjenforhandler han bildet av det lokale landskapet.

Kunsthall Trondheim ønsker å takke Lars Paalgard for hans uvurderlige hjelp i sammenheng med utstillingen. Stor takk rettes også til Fotoimport i Trondheim og Videokunstarkivet i Oslo.