Høstens filmprogram Labyrinten, rommet og den rake linjen på Kunsthall Trondheim fortsetter med filmen Self Fashion Show (1976) av den ungarske kunstneren Tibor Hajas. Der den første filmen i serien, Neša Paripovics NP 77, viste et bilde av byen som en labyrint som er mulig å erobre gjennom å ta snarveier, møter vi i Tibor Hajas film heller gaten som et rom hvor politiske strukturenes språk og bilder utøver makt på borgerne.
Self Fashion Show tematiserer språkets makt over folket. Også i andre verk fra den samme perioden undersøkte Tibor Hajas det private individets forhold til regimet og deres primære maktmiddel — språket. Dette gjorde han gjennom performance-baserte verk, der overflatene i gatene som eksempelvis fasadene, ble brukt til å skrive brev som ikke bare gjør narr av det politiske språket, men som også er triste og humoristiske påminnelser om at kommunikasjon med omverden var mildt sagt vanskelig i det kommunistiske Ungarn. Hans interesse for språk og kommunikasjonens mulighetsbetingelser danner grunnlaget for verkene fra denne perioden. Dette fokuset manifesteres seg i Self Fashion Show.
I Self Fashion Show spør kunstneren tilfeldig forbipasserende på gaten om å stoppe opp i en kort stund for å presentere seg for kameraet. Til de lydløse bildene har kunstneren lagt på et lydspor hvor forskjellige stemmer instruerer og kritiserer dem. “Modellene” later til å krympe seg under kritikken, til tross for at de ikke kan høre stemmene. De underlegges kameraets granskende inspeksjon, samtidig som de fratas språket og forstummes. I noen innendørs-scener står deltakerne foran kameraet i et tomt rom som minner om et forhørsrom. En stemme forsikrer dem: “Du er ikke tvunget til å si noe som du kommer til å angre på senere”, som forsterker inntrykket av et forhør.
Self Fashion Show uttrykker kunstnerens frustrasjon over hvordan språk kan bli gjennomsyret av autoritetenes krav, og hvordan det på denne måten blir ubrukelig som kommunikasjonsmiddel. På samme tid vender kunstneren språket mot seg selv gjennom en negasjonshandling som påpeker det ironiske og absurde i undertrykkelsesmekanismene som ble benyttet av regimet. Tibor Hajas omformer mekanismene til kunstneriske verktøy og på ett nivå kan det virke som at språket stilnes ved å bli tømt for mening. Det sterkeste nærværet i verket er deltakernes egne kropper og det de uttrykker visuelt gjennom sine ansikter og klær. Det å definere seg selv, som tittelen noe ironisk refererer til, blir motsagt av verket selv — her er det heller bildene som definerer individene. Likevel er det selvbestemte uttrykket fremdeles tilstede gjennom den stille motstanden som kommer til syne hos modellene i Self Fashion Show.
I løpet av den siste delen av Tibor Hajas korte karriere — han døde i en bilulykke allerede som 34-åring — hadde han utviklet en form for performancekunst som minner om Wieneraksjonistenes utforskning av kropp og bevissthet. I et av hans mest kjente verk, Dark Flash (1978) gjorde han tilskuerne til deltagere uten at de selv var klar over det. Hengende fra taket brukte han kameraet sitt til å dokumentere hvordan publikum nølte med å gripe inn i en performance hvor han satte sitt eget liv i fare. På samme måte som i Self Fashion Show, blir “den vanlige personen” deltaker i et uforutsigbart hendelsesforløp.
Tibor Hajas ble født i Budapest i 1946 og døde i 1980.
Takk til Kontakt. The Art Collection of Erste Group, Wien.