Tongues of Fire

Inspirert av Kunsthall Trondheims tidligere liv som brannstasjon, samt Trondheims historie som en by formet av brann – noe vi ser spor av i byens nåværende utforming – bringer gruppeutstillingen Tongues of Fire sammen kunstnere som har blitt sterkt berørt og påvirket av utfordringer knyttet til brann og skadene som ild kan forårsake.

De deltagende kunstnerne er Anna-Kaisa Ant-Wuorinen, John Gerrard, Noémie Goudal, Lungiswa Gqunta, Agnieszka Kurant, Ana Mendieta, Tuda Muda, Tuan Andrew Nguyen, Gala Porras-Kim, The Atlas Group i samarbeid med Walid Raad, Hannah Ryggen, Sin Wai Kin, og Thu Van Tran.

Kunstnere fra ulike bakgrunner og generasjoner utforsker hvordan ild har banet vei for endringer på tvers av tid og rom. Gjennom ulike medier, som billedvev, video, datasimulering, skulptur, foto og tegning, tar utstillingen for seg de mange fysiske attributtene ved ild: dets lys og varme, og andre egenskaper. Samtidig tenner kunstverkene en gnist i oss til å tenke over bredere tema som undring, intimitet og lidenskap, samt aktuelle problemstillinger som krig, helbredelse og klima.

Ved å dele narrativ, strategier og minner, med fokus på kollektiv hukommelse, kaster utstillingen lys på ilden og menneskets sammenflettede historie og ber publikum reflektere over hvorvidt vi nå er i ferd med å miste kontroll i dette intrikate og skjøre forholdet. Den vesentlige rollen kunst spiller i å påvirke hva folk husker så vel som regionens særegenheter med tanke på brann er belyst gjennom en samling historiske gjenstander fra Trondheims arkiver, blant annet fra Nidarosdomen, som har stått i brann flere ganger. Disse kunstverkene og gjenstandene stiller sammen spørsmål om hva fremtiden bringer i vår stadig foranderlige «ildalder».

Likesom historier som blir fortalt rundt et leirbål natten gjennom, presenterer Tongues of Fire flere ulike stemmer som vever seg inn og ut av hverandre. Publikum oppfordres til å tolke verkene ut fra egne forutsetninger og erfaringer, men kan bruke introduksjonen som følger som en (ikke fullstendig) guide:

Utstillingen er oppbygd rundt flere ulike konstellasjoner av verk. En av dem tar for seg husbranners påvirkning på individet og fellesskapet. Anna-Kaisa Ant-Wuorinens skulpturelle installasjon med objekter fra da hennes eget hus brant ned, er ett eksempel. Samme tematikk finner vi i Lungiswa Gquntas videoprojeksjon, som skildrer hvordan husbranner påvirker uoffisielle bosettinger i kunstnerens hjemland Sør-Afrika. Like ved viser et bilde av Walid Raad et arkivfoto av et innbydende op-kunst-maleri som står lent mot et smykkeskap. Maleriet har imidlertid som hensikt å dokumentere bombingen av Beirut under den libanesiske borgerkrigen. Påvirkningen politiske konflikter har på landskapet er også et tema i Thu Van Trans bilder av en brennende jungel, som refererer til bruken av defolianter på vegetasjon som franskmennene hentet fra Brasil og introduserte i Vietnam.

Andre skogbranner oppstår på ulike momenter i utstillingen. Noémie Goudal presenterer en kreativ tolkning av forhistorien til geologisk kulldannelse med en simulert brann i Amazonas, mens Tuda Mudas kulltegninger illustrerer den mytiske ofringen av alle slanger i verden. Offerhandlingen er hevn for en beslektet rekke hendelser som er beskrevet i et oldtidsepos på sanskrit, der et slangesamfunns tilholdssted i skogen blir brent ned.

Utover raseri og hevn kan begjær og dens metaforiske representasjon som varme og ild oppleves Sin Wai Kins filminstallasjon. Her ligger drag-karakteren Victoria Sin på utstilling som om hen var en kurtisane og lokker tilskueren til å «se på henne» idet luften fylles av et røykslør. Kroppen, så vel som sjelens ferd, blir utforsket i Ana Mendietas film, der hun selv står i flammer in effigie mot den mørke nattehimmelen. Respekt for de avdøde, spesielt i museumssammenheng, står i søkelyset i Gala Porras-Kims dokumentering av asken etter «Luzia», Brasils eldste menneskefossil. Levningene ble utilsiktet kremert under en brann på Nasjonalmuseet i Brasil i 2018. Den paradoksale naturen ved kollektive minner blir også bearbeidet i Tuan Andrew Nguyens verk, som ser tilbake på historien til protest ved selvbrenning i Vietnam gjennom landets offentlige minnesmarkeringer.

Utstillingen vender også blikket til mot alkymi og kosmos. Agnieszka Kurant presenterer en hybridmetallskulptur som er en sammensmeltning av andre kunstneres verk. Kunstneren stiller også ut en syntetisk stein komplett med kunstig geologisk strata som inneholder simulerte «bevis» på at ulike «hendelser» har forekommet, som for eksempel kjernekrafteksplosjon gjennom at steinen inneholder trinititt, en glasslignende substans som ble dannet da Trinityprøvesprengningen fant sted i 1945. Walid Raad bidrar med to verk til utstillingen. Et av dem består av en rekke «funnede» notatbøker etter en libanesisk sprengstoffekspert som analyserte bilbombeåsteder under den libanesiske borgerkrigen ved å måle bombekrater i tepper.

Historieskriving gjennom tekstiler får vi et godt eksempel på i Hannah Ryggens fengslende billedvev av et nakent par og barna deres som svever blant stjernene. Bildet er muligens inspirert av det svenske episke science-fiction-diktet Aniara (1956) av Harry Martinson, der flyktninger streifer rundt i universet etter å ha overlevd en apokalyptisk katastrofe som ødela Jorden. Flere tiår etter at billedveven ble laget, ble den skadet av en terrorist som sprengte en bilbombe ved bygget hvor verket hang. Da billedveven ble reparert, ble det bestemt at verkets «arr» skulle få være synlig, slik at det forblir en del av tekstilets og nasjonens historie.

John Gerrard bruker moderne videospillteknologi for å skape et flaggformet gassbluss som brenner ute på et øde hav. Hvorvidt flagget symboliserer vår epoke med fossilt brensel, advarer om at den snart tar slutt eller begge deler, er åpent for tolkning.

På et formalt og teknologisk nivå er flere av verkene i utstillingen direkte relatert til ild. I de mest åpenbare tilfellene innebærer dette oppvarming, brenning, forkulling og smelting av tre, metall og andre materialer. Men utstillingen viser også verk av fotografisk og digital natur for å understreke den skjulte fellesnevneren som alle elektroniske innretninger deler: at de ofte bunner i forbrenning av et eller annet brensel. Disse «ildbildene» som vi konsumerer stadig vekk, enten det er på mobilen eller andre steder, bidrar ikke bare til vår avhengighet av fossile brensler, men har også gjenklang fra en eldgammel parabel. Likesom Prometeus, som måtte utholde evig lidelse for å ha stjålet ild fra gudene, må også vi ta konsekvensene av vårt umettelige forbruk.

I tillegg til hovedutstillingen med samtidskunst viser Tongues of Fire artefakter fra Trondheim bys egen historie. Blant annet partituret til en skillingsvise fra 1600-tallet, som legger skylden for bybrannen i 1681 på byens moralske forfall, og Johan Caspar de Cicignons (ca. 1625-1696) byplan for gjenoppbyggingen etter brannen, som fulgte rasjonalistiske planleggingsprinsipper.

I utstillingsrommet dokumenterer arkivfoto Kunsthall Trondheims lokalers tidligere historie som brannstasjon, samt viktige branner i byens historie. En av disse brannene, som slukte deler av Erkebispegården i 1983, blir representert av en samling vannspyere og andre grotesker i stein fra tidlig 1900-tall, som prydet Nidarosdomen til de ble skadet i brannen. Hendelsen endret farge og tekstur på skulpturene fra kjølige gråtoner til rustrød oransje. Disse utskjæringene reflekteres i flere andre gjenstander på lån fra katedralen fra 1100-tallet. Hver av dem vitner på sin egen måte om Trondheims tilknytning til både det som har brent og det som brenner.

_________

Takk til Marie Martraire, Joséphine Givodan, Jordan Holms (KADIST); Øystein Ekroll (Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, NDR); Ingrid Lunnan Nødseth, Rahel Vetter (Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum); Grace Hong, Bianca Cabrera (The Estate of Ana Mendieta Collection); Camille Dana (Almine Rech); Erin Sigoloff, Sam Barbour, Lauren Panzo (Pace Gallery); Samantha Wolf (Sin Wai Kin Studio); Pauline Thoer (Noémie Goudal Studio); Siv Gøril Brandtzæg (NTNU); Kent Ranum (Trondheims ordfører); Elin Hennie Noem, Mats Ulseth Ramo (Ordførerens kontor); Linn Ullmann; Trond Åm (Litteraturhuset); Ida Vie (TYVEN); Øystein Digre (Kjøpmannsgata Ung Kunst); Trondheim RAMM; Sellanraa; Gulating Ølutsalg Sirkus; Oda Svisdal (Landslaget for Lokalhistorie); Annika Svendsen Finne. Og alle kunstnerne, forskerne, og andre samarbeidspartnere som har utviklet dette prosjektet sammen med oss, takk.

Utstillingen er støttet av Fritt Ord og Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO).

Monteringsteam: Stefan Dimitrij Henriksen Fische, Andreas Fortes, Oliver Gustav Gunvaldsen, Joel Hynsjö, Joe Rowley, Cas van Son, med/with Sunna Dagsdóttir, Dag Olav Kolltveit, Mateusz Pitala, Monika Raźny, Marie Sigerset