Dea Trier Mørch: Vinterbarn (1976). Lineoleumstrykk, 50 x 34,6 cm (uten ramme). Courtesy Dea Trier Mørch og BONO
Utstillingen med Dea Trier Mørch (1941–2001) ble til på Louisiana i Danmark i 2019. Det er en atypisk museumsutstilling fordi kunstneren ikke hørte til kunstestablissementet og fordi verkene ikke er unike mesterverk. Tvert imot trykket Trier Mørch verkene sine i store opplag og var en folkekjær kunstner, som brukte plakatkunsten, nærmest som et massemedium. I Norge er hun best kjent for romanen Vinterbarn fra 1976, og som medlem av kunstnerkollektivet Røde Mor, som på 70-tallet turnerte i hele Skandinavia med sitt provoserende teatersirkus. Trier Mørch var opptatt av at kunsten hennes skulle være tilgjengelig for vanlige mennesker gjennom en hverdagslig og lettforståelig motivverden. Hun ønsket at den skulle gjøre en konkret forskjell i verden, og var brennende opptatt av internasjonal solidaritet både som feminist og sosialist.
Likeså utypisk en utstilling det var for et museum å vise, er det også utypisk for en samtidskunstinstitusjon som Kunsthall Trondheim å vise en museumsutstilling. Det er imidlertid en aktuell utstilling som peker på det historiske bakteppet som mange av nåtidens samfunnsdiskusjoner ligger i forlengelse av, samtidig som at den også gir anledning til å analysere forandringene som har skjedd siden de mange protestbevegelsene på slutten av 60-tallet.
I 1968 vender Dea Trier Mørch hjem fra å ha reist i Øst-Europa. Da er det kulturrevolusjon i Kina, studentopprør i Paris og borgerrettighets-demonstrasjoner i USA. I 1970 illustrerer Trier Mørch en utgave av Karl Marx sitt kommunistiske manifest. Her oppdaterer hun manifestet fra 1848 med motiver fra hennes egen samtid heriblant en amerikansk soldat i Vietnam, soppsky fra prøvesprengning av atombomber og latinamerikanske opprørsgrupper m.m. Dette har inspirert oss på Kunsthall Trondheim til å reflektere over en mulig plass for Trier Mørch i samtiden vår. Hvordan ville Dea Trier Mørch, som en ung kunstner, arbeidet i 2020? Dette har reist mange spørsmål om hva som har forandret seg i en skandinavisk kontekst de siste 50 årene innenfor politisk aktivisme, representasjon og mangfold.
Mens Dea Trier Mørch gjorde et enormt arbeid for å skape oppmerksomhet rundt anti-imperialistiske bevegelser i Afrika, Asia og Sør-Amerika, var det ikke disse menneskenes egen stemme som kom fram. Med titler som Afrikaner og En vietnameser lå det en generalisering i portrettene. I dag har globalisering ført til et mangfoldig samfunn hvor antirasistiske bevegelser krever å bli hørt. Derfor har Kunsthall Trondheim invitert foreningen Lift Every Voice (LEV) til å bidra med en utstilling parallelt med Dea Trier Mørchs utstilling, som tar utgangspunkt i vårens solidaritetsdemonstrasjoner for Black Lives Matter og viser hvilke måter nåtidens protestbevegelser både minner om og adskiller seg fra 60-tallets bevegelser.
Siden Dea Trier Mørchs levetid har internettet revolusjonert hvordan mennesker får stemmen sin hørt. Det er både mulig å nå ut til et hittil utenkelig antall mennesker på tvers av kontinenter, og mulig for folk flest å skape egne medieplattformer på sosiale medier. Dette har ført til en bredere samfunnsdiskusjon, hvor marginaliserte kan og krever å bli hørt, og samtidig har det skapt polariserte ekkokamre, hvor fordommer og misinformasjon florerer. I senere tid blir det tydeligere og tydeligere at algoritmene bak sosiale medier først og fremst har til formål å omdanne emosjonelt engasjement til økonomisk overskudd, og at uenighet er best på å skape engasjement.
Alt dette betyr at arkitekturen bak våre offentlige rom har endret seg drastisk. Forholdet mellom egen stemme, motstanderens og mangfoldets felles stemme øker i dissonans. Hos Dea Trier Mørch varierer fortellingene fra nærværende fortellinger fra hverdagen og fødestuene til motiver fra den storpolitiske arena: Fra det private til det propaganderende. På tross av denne spennvidden fornemmer man en tydelig personlig rød tråd, som går gjennom dette engasjerte kunstnerskapet. Da kunstneren svarte på spørsmålet om hvorfor boken Vinterbarn var så mye mer suksessfull enn hennes politiske plakater sa hun at mennesker alltid leter etter seg selv i kunsten. Dette peker på nødvendigheten av å ha rom for et offentlig ordskifte, hvor den private stemmen kan komme til uttrykk og løftes fram av andre på tross av uenigheter. Trier Mørchs verk er ikke bare en mulighet til å få innblikk i et viktig skandinavisk kunstnerskap, men også en mulighet til å reflektere over hvilket offentlig rom vi bygger i dag.
–––––
Utstillingen har tidligere blitt kuratert av Marie Laurberg, og vist ved Louisiana, Kunsten Museum of Modern Art Aalborg, Holstebro Kunstmuseum og Kunstmuseum Brandts. Utstillingen er produsert av Louisiana i nært samarbeid med Kunsten Museum of Modern Art Aalborg og Dea Trier Mørchs familie. Kurator for utstillingen på Kunsthall Trondheim er Carl Martin Faurby.
Takk til Michelle Tisdel fra Lift Every Voice (LEV), Marie Laurberg, Lærke Rydal Jørgensen og Marie Mose Hyllested fra Louisiana, Helle Sangild og Lars Lundsgaard fra Kunstmuseum Brandts, Sissel Fjærem Giæver og Sara Trier.