Tibor Hajas: Húsfestmény IV. [Flesh Painting No. 4] (1978), detalj. Sølvgelatin-print og dispersjonsmaling på tre, 18 x 24 cm. Lån fra Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest. © Tibor Hajas, Dániel Jázon Frankl og BONO 2019. Foto: János Vető
Kunsthall Trondheims sommerutstilling dreier seg om kroppen og dens forhold til rom og materialitet. Erfaringer av kroppens relasjon til rommet – også i det utvidede begrepet om den materielle verden. Den fysiske kroppen som materialitet og tyngde, men også som en iboende streben etter bevegelse, er et gjennomgående tema i utstillingen. Idéen om at sinnet som tenkende materie kan knyttes til 1600-tallsfilosofen Margaret Cavendish, som blir tema for en konferanse som arrangeres i regi av Margaret Cavendish Society i Trondheim i juni.
Figuren i Tibor Hajas’ dokumenterte performance synes å kjempe mot rommet – han smelter sammen med veggen i bakgrunnen og kjemper frenetisk for å komme seg løs. Bildet som dannes i prosessen, kan minne om Ikaros’ vinger. Det er ikke rart at denne myten om menneskets ønske om å fly og det uunngåelige resultatet – fallet fra himmelen – vekkes til live i dag. Vi har bygd et samfunn rundt tanken om at vi kan beseire våre materielle forhold – enten det er den fysiske verden som omgir oss eller vår egen materialitet. Det er ingen tvil om at forestillingen om mennesket er under endring som resultat av den økende innvirkningen fra kunstig intelligens, og nye vitenskapelige fremskritt gjør at skillet mellom menneske og maskin viskes ut. Imidlertid lever vi i en materiell verden, og det fremstår stadig klarere at det ikke er noe som kan frigjøre oss fra den. Som mennesker kan vi ikke eksistere uten verden rundt oss, og hvor banalt dette enn kan høres ut, er det følger ved denne kjensgjerningen som vi vil måtte lære oss å håndtere. Det vi trenger nå, er en politisk agenda som ikke bare baserer seg på voksende konflikter og trusler mot demokratiske rettigheter, men også sårbarheten og skjørheten hos både menneskene og planeten vår. Vi må dyrke medfølelse som har rot i vår sterke tilknytning til omgivelsene våre. Denne utstillingen føyer seg til en rekke utstillinger på Kunsthall Trondheim som har tatt for seg vår nye virkelighet i den antropocene tidsalder, denne gangen med menneskekroppen i fokus.
Vår økende forståelse av menneskehetens uløselige bånd til den materielle verden har resultert i en økende interesse i materiens handlingsevne; tanken om at all materie – mennesker og andre dyr, planter og mineraler – har en iboende kraft og en form for tenkeevne. Interessen i økologi og geologi som mange kunstnere har til felles kan også forstås i lys av dette, og i sammenheng med interessen i materialitet i seg selv, objektet i seg selv, i håndlagede objekter eller kunst som tar utgangspunkt i håndverk. Kunstnere som anvender naturmaterialer som leire eller trevirke, har alltid vært bevisst at disse ikke er «døde» materialer. De har sin egen kraft. Vi deler samme virkelighet og lever i samme rom.
Kjernen i Francesca Woodmans kunstneriske praksis er hennes interesse i grensen mellom kropp og rom – en grense som i kunsten hennes fremstår som uklar eller utvisket. Kroppen går i ett med rommet og motsatt, og de to kan ikke skilles fra hverandre. Fotografiene hennes kan leses som utsnitt fra en verden hvor kropp og rom er like levende, og gir gjenklang med det den franske filosofen Henri Bergson ville kalt mobile vibrasjoner – en evig bevegelse som «går i alle retninger, som skjelvinger». Andre tema som Woodman tok for seg i sine arbeider, som identitet og billedspråk, overskygges ofte av den grunnleggende interessen i kroppens møte med overflater og rommets begrensninger.
Ann Iren Buans skulpturer tar for seg den samme grensen, men fra motsatt side. Skulpturene minner samtidig om både forvitrende vegger og bygninger og om menneskehud. Hun bruker skjøre materialer som papir og pigmenter, og skulpturene uttrykker både sårbarhet og styrke – pigmentene faller fra overflaten, gips og papir smuldrer opp, og deres taktile egenskaper gir konnotasjoner til hånden og kroppens følsomhet. Samtidig står skulpturene oppreist og sender energi oppover. Pigmentenes delikate natur har en vekslende, men likevel intens utstråling av letthet som gjør at de store strukturene ser ut til å sveve i luften.
Liknende fornemmelser av ambivalent bevegelse finner vi i verkene til Thora Dolven Balke. Fotografiene i utstillingen er forstørrede kopier av Polaroidbilder som ble tatt med den originale filmen som ikke lenger er å få kjøpt. Polaroidbildet, som kun eksisterer som et fysisk objekt, har en særskilt, utflytende fargeskala som fremhever følelsen av tap og minner. Bildene synes bundet til ett spesielt øyeblikk, og de virker langt unna, som om de synker sakte ned i vann og papiret og kjemikaliene gradvis går i oppløsning. Men i stedet for å forsvinne utstråler kroppene en voksende tilstedeværelse. Ambivalensen mellom følelsen av å synke og å reise seg gir disse bildene en følelse av bølgende bevegelser.
Bevegelse er også sentralt ved kroppene i Éva Mags store installasjonsverk. Dersom tyngdekraft, vekt og forvitring er åpenbare egenskaper hos materie – og de tunge kroppene av ubrent leire er definitivt materie – motvirkes dette åpenbare aspektet av en spenning, en forhindret bevegelse, noe nærmest rebelsk, som ønsker å reise seg opp og stå. Selv om kroppene virker skjøre og på randen av å gå i oppløsning – noe de også gjør når kunstneren bruker dem på nytt og setter dem sammen igjen i nye situasjoner – har de samtidig noe opprørsk over seg. De forteller en historie om vold og maner frem assossiasjoner til samtidige situasjoner der den skjøre menneskekroppen er mest utsatt – men også en historie om sinne.
I likhet med Francesca Woodman la Tibor Hajas vekt på språk og samfunnsstrukturer i mye av sin praksis, men han utviklet samtidig en performancekunst der han utsatte seg selv for fare; å krysse grensen mellom liv og død. I disse verkene søkte han grensene for kroppens utholdenhet og kanskje også punktet der et kunstverk forlater kunstens verden og virkeligheten overtar. Man kan se på disse performancene, som de utstilte fotografiene minner om, som en umulig kamp for å sette sinnet fri fra den forpinte, fragmenterte og sårede kroppen.
Volden som skildres i Tibor Hajas’ bilder finner gjenklang i Brit Dyrnes’ keramiske arbeider. Leireformene er abstrakte, men har den taktile tilstedeværelsen som finnes i håndlagde objekter, og dermed tydelige konnotasjoner til kroppen. Leireobjektene gir også vage assossiasjoner til kroppen – sår åpnes opp og viser det indre. Rå leire møter glaserte overflater, voldsomhet møter varsomhet. Det er intet skille her mellom kropp og sinn – hjerneliknende former og andre former som kan minne om kroppsdeler, ligger strødd i noe som kan virke som et midlertidig mønster; en sinnstilstand som er i ferd med å omformes til nye konstellasjoner. Det disse objektene uttrykker mer enn noe annet, er energien og styrken i det skjøre mennesket.
—
Takk til Moderna Museet, Stockholm, Galleri Riis, Oslo/Stockholm, Peder Lund og Selvaag-samlingen, Ludwig Museum – Museum of Contemporary Art, Budapest, OSL contemporary, NTNU, The International Margaret Cavendish Society, Helge Hovland og Studio Technika, Felipe Ribeiro Pena.
Utstillingen er støttet av Bildende Kunstnernes Hjelpefond (BKH), Kulturrådet, Trøndelag fylkeskommune.