Iver Jåks: Rovfugl (udatert). Foto: Bjørn-Kåre Iversen © KORO/BONO.
noe beveger seg sakte i en annen retning er en utstilling som viser verk av fem unge samiske kunstnere sammen med verk av en av de mest kjente og innflytelsesrike – Iver Jåks (1932 – 2007).
Iver Jåks mente at verkene hans undergikk en kontinuerlig prosess – det er meningen at de til slutt vil falle fra hverandre, gå i oppløsning og forsvinne – de går gjennom den samme grunnleggende prosessen som alt annet i livet. De små skulpturene i tre, reinsdyrhorn eller stein kan installeres på mange ulike vis. Det er aldri kun én perfekt måte å gjøre det på, de trenger ikke bestandig å ses fra samme perspektiv – han lot andre personer, situasjoner og forhold, som for eksempel været, ta del i prosessen. Håndens arbeid utgjør alltid kjernen av hans arbeider, sammenhengen mellom natur og menneske er alltid sentral. Iver Jåks’ kunstnerskap handler om forandring. Verkene hans vitner alltid om muligheten til noe nytt. Fortiden og nået bærer denne åpenheten med seg.
Ragna Misvær Grønstads arbeider finner sted i det som i samisk mytologi heter Sáivu, et vann med to bunner som skjuler et parallelt univers. Dette poetiske, oppdiktede stedet gjør det mulig å tøye grensene mellom fantasi og virkelighet, og å møte og ha diskusjoner med mennesker hvis tanker og tekster har vært viktig kildemateriale for kunstneren – blant annet Guy Debord, Hannah Arendt og Gaston Bachelard. Ut fra disse besøkene og møtene har Ragna Misvær Grønstad laget store tresnitt, som hun beskriver som døråpninger, samt tegninger. Det er et flytende univers med fisker, tang og saltvannsplanter – et undervannsherbarium med planter, tanker og fortellinger.
I verket Vandret linje presenterer Silje Figenschou Thoresen en nytolkning av samisk historie. Tegningene er kopiert fra beskrivelser av arkeologiske funn i Nord-Norge som ble gjort av danske Povl Simonsen, tidligere arkeolog og professor ved Tromsø Universitet. På 50-tallet ble han den første som kunne bevise at samefolket hadde vært bosatt i området siden isen trakk seg tilbake – noe som fremdeles er en kontroversiell påstand, da historien ligger til grunn for mange juridiske problemstillinger angående landrettigheter. Gjenstandene i denne installasjonen er imidlertid ikke det man vanligvis ville kalt arkeologiske gjenstander – samiske gjenstander har ofte (ifølge kunstneren selv) blitt «plukket fra hverandre og gjenbrukt, samlet, oppbevart, brukt, brent, eller latt forråtne», og har derfor vært «usynlige» for forskerens blikk. Disse gjenstandene er – i likhet med Iver Jåks’ skulpturer – i stadig forandring.
Undertrykkelsen av samenes historie er også hovedtema hos Sissel M. Bergh, som i et vedvarende prosjekt undersøker hvordan det sørsamiske språket, som brukes i Trondheimsområdet, har hatt innvirkning på navngiving av steder, dyr, planter og naturlige landskap. Lokale ords etymologi er et område der samenes tilstedeværelse i regionen har blitt usynliggjort, og nå må revurderes. I likhet med arkeologi er etymologi et kunnskapsfelt med politiske implikasjoner. Den store rotinstallasjonen gir uttrykk for konsekvensene av å miste sine forbindelser til fortiden gjennom historie og språk.
Niilas Helanders verk retter søkelyset mot et tredje kontroversielt tema – genealogi – og et annet relativt ukjent aspekt av samisk historie: historien til de som ikke driver reindrift. Mens den samiske reineieren for mange symboliserer selve samekulturen, har ikke samesamfunn som driver med fiske eller gårdsbruk fått den samme oppmerksomheten eller synliggjøringen. Niilas Helander bruker målene fra bestefarens fiskehytte som utgangspunkt for installasjonen this is genealogy. Installasjonen er en påminnelse om det store mangfoldet i samekulturen. Det viser også til at faktorer som arbeid og sosial status ofte uteblir helt fra diskusjonen.
Politikk og identitet er sentrale tema også i Carola Grahns kunstnerskap, og kommer hos henne gjerne til uttrykk gjennom det skrevne ord. I denne utstillingen viser hun arbeider som hun beskriver som en slags legemliggjort skriving om kropp, etnisitet og tilhørighet. Notes on hide er oppstykkede og innrammede tanker – abstrakte, men likevel fysiske. Reinsdyrskinnet er i seg selv en politisk referanse til urfolkets mangel på rettigheter og voldelige historie, men uttrykker samtidig varme og humor. Carola Grahns treskulpturer fremhever fysisk arbeid som en form for sosial omgang og gleden man opplever ved å samarbeide. Skulpturene tar form av vedstabler, hvilket gir assossiasjoner til hjemlig komfort og naturen. Skulpturen som vises i Trondheim, Sorgearbetet, lages i samarbeid med kunstnerens far, Göte Grahn.
Utstillingstittelen refererer både til Iver Jåks’ tanker om kunst – som også kan spores i de yngre kunstnernes kunstnerskap – og til en voksende interesse og respekt for samisk kultur. Synliggjøring og stolthet er i oppsving i samme takt som en ny historieforståelse og interesse i språk gjør seg gjeldende.
—
I 2017 er det hundre år siden det første samiske landsmøtet fant sted i Trondheim – Tråante.
Med stor takk til Sametinget, Inger og Iver Jåks Stiftelse, KORO – Kunst i Offentlige Rom, Universitetet i Tromsø– Norges arktiske universitet (UiT), Nordnorsk Kunstmuseum og Troms fylkeskommune.