this is a political (painting)

Kunsthall Trondheim er stolte av å kunne innvie vårt nye permanente lokale med utstillingen this is a political (painting), med arbeider av Kajsa Dahlberg (Sverige), A K Dolven(Norge), VALIE EXPORT (Østerrike), Claire Fontaine (Frankrike) og Alexandra Pirici (Romania).

Utstillingen har hentet sin tittel fra A K Dolvens arbeid this is a political painting (2013). Kunstneren har dekket maleriets overflate med fingeravtrykkene sine i et langt, repetitivt mønster – linjer av røde merker, som tekst uten språk.Avtrykkene blekner etter hvert som det røde blekket forsvinner fra fingeren, likevel fortsetter bevegelsen, insisterende, som om kroppen vedblir å minne om sin eksistens. Sporet etter håndens arbeid uttrykker utholdenhet, ømhet og fingertuppens sensibilitet. Sett fra et annet perspektiv er fingeravtrykket også en av de viktigste bærerne av personlig og nasjonal identitet og befinnerseg dermed i kjernen av dagens migrasjonsproblematikk – det bekrefter eller avkrefter våre borgerrettigheter.

A K Dolvens arbeid tematiserer kroppen – dens plass og vilkår i samfunnet, identiteten den er bærer av, dens relasjon til arbeid, og hvordan språk, eller mangel på språk, setter grenser for dens potensial. Kroppen er stedet hvor individet møter samfunnet og må forhandle om vilkårene for sin eksistens. Kroppen er derfor politisk, i likhet med A K Dolvens maleri og utstillingens øvrige arbeider.

Claire Fontaine presenterer den foreløbig mest omfattende utgaven av deres neonlys-serie Foreigners Everywhere. Samtidig som arbeidet består av en tilsynelatende enkel setning, er denne setningens konnotasjoner flertydige. Den refererer til det faktum at vi alle er fremmede på de fleste steder, med unntak av en meget avgrenset del av verden. Som en følge av den mobiliteten som er en del av vår tids levesett, er denne tilstanden en stadig vanligere del av hverdagen. Vi flyter inn og ut av det å være fremmed, og vi velger eller tvinges til å føle oss hjemme i det fremmede. Nær beslektet med denne tilstanden er de dypere og mer eksistensielle følelser av fremmedhet og fremmedgjørelse i et samfunn som dag for dag blir mer komplisert og vanskeligere å forstå. På et politisk nivå kan setningen leses som en påpeking av at et økende antall individer i dag er nødt til å redefinere seg som migranter eller flyktninger og at det dermed bokstavelig talt er flere fremmede tilstede. Tilstede som individer, identiteter og kropper. For denne utstillingen har Foreigners Everywhere blitt oversatt til Trondheims femten mest talte språk – inkludert det lokale minoritetsspråket Sør-samisk – ett av språkene som blir snakket av urbefolkningen i Sápmi, det samiske territoriet som strekker seg over de nordlige områdene av Skandinavia og inn i Russland.

VALIE EXPORTs serie Body Configurations (1972 – 82) og Body Sign Action(1970) er emblematiske bilder av kvinnekroppens relasjon til samfunnet. Fra 1960-tallet har VALIE EXPORT skapt et av de mest konsistente kritiske kunstnerskapene innen samtidskunsten, i en vedvarende granskning av samfunnsstrukturene sett fra et feministisk og konseptuelt ståsted. Praksisen hennes er ofte forankret i bruken av egen kropp, slik som i serien av performative fotografier Body Configurations, hvor kroppen er innskrevet i byens arkitektur eller i landskapet. Hvis strukturen til samfunnet vårt kan leses som et slags språk som kroppen og individet er nødt til å underkaste seg, så utgjør kroppen i sin tur også et slags tegn eller språk som former den strukturen den settes inn i. På denne måten er VALIE EXPORTs arbeider aldri bare en beskrivelse av undertvingelse; de åpner alltid opp for forhandling eller motstand. I Body Sign Actions bruker hun bokstavelig talt sin egen kropp som felt for politisk forhandling. Kunstneren tatoverer en strømpeholder på låret sitt, et bilde på kvinnelig underkastelse og forføring. Ved å appropriere og reforhandle et allment akseptert bilde på femininitet og seksualitet, skaffer Body Sign Action til veie en annerledes og mer aktiv definisjon.

I filmen Reach, Grasp, Move, Position, Apply Force (2015)vender Kajsa Dahlberg tilbake til den tidlige filmhistorien og filmens medvirkning i eksperimenter og utforskning av den arbeidende menneskekroppens systematiserte bevegelser. Jakten på den mest effektive bruken av hånden og kroppen utgjør et eget vitenskapelig system kalt Methods-Time Measurement (MTM). Det tar sikte på å finne standard-tiden, det vil si den tiden en arbeider skal ha fullført en bestemt oppgave på. Metoden, som ble utviklet i 1940-årene, blir fortløpende videreutviklet og har en høy stjerne i dagens tidskontrollerte arbeid – i Amazons varehus, hos Apple-produsenter i Kina, og i småskala servicetjenester slik som frilans oversettelse og pakkeleveranse– kommersielle oppgaver som kunstverdenen og kunstproduksjonen i høyeste grad er avhengige av. Produksjonen av Kajsa Dahlbergs film er i så måte intet unntak. I tider hvor forestillingen om arbeid er i endring og nye arbeidsmåter, som vi kanskje ennå ikke kan forestille oss, er i ferd med å utvikle seg, kan det være viktig å huske på hvordan mange av menneskets høyt utviklede ferdigheter fremdeles er avhengig av menneskekroppens evne til å nå fatt i, gripe, bevege, sette på plass, og anvende kraft. Den eneste type arbeid som ikke lar seg måle ved hjelp av MTM-systemet er, interessant nok, det som er basert på kreativitet. Kunstpraksisens effektivitet lar seg ikke måle.

Arbeidets endrede vilkår i vårt postindustrielle samfunn utgjør grunnlaget for Alexandra Piricis Monument to Work. Verket bygger på intervjuer og forskning på bevegelser utført av industriarbeidere gjennom et yrkesliv. Disse bevegelsene, koreografert av kunstneren, vil bli utført av en gruppe personer som sammen utgjør et levende monument, inne i utstillingslokalet.Den første utgaven av Monument to Work ble realisert i Göteborg i Sverige, en kystby som, i likhet med Trondheim, har vært vitne til at tradisjonell industri, skipsverft og havner avviklet sine virksomheter og at havneområdene ble gjort om til boligområder. I dag er Trondheim ett av Norges viktigste steder for teknologisk utvikling og dermed sentralt når det gjelder forandringene innen arbeid og arbeidsliv. Monument to Work minner oss på denne forandringsprosessen og på arbeidet som var en avgjørende forutsetning for utviklingen av moderniteten og for fremveksten av velferdsstater som Norge. Den arbeidende kroppen i Piricis monument blir imidlertid ikke glorifisert; det vi møter er menneskekroppen i bevegelse, en bevegelse som er konstant, vedvarende og uten narrasjon.Monumentet er heller ikke nostalgisk – like mye som det er en påminnelse om fortiden, kan det betraktes som en påminnelse av det faktum at uansett om fremtidens arbeid vil bli fysisk eller immaterielt, så vil vi fremdeles være avhengige av kroppen. Den vedvarende aktiviteten løfter arbeidets bevegelser, med dets alminnelige og hverdagslige karakter, inn i en ny sammenheng.