Gideonsson/Londré: Pickled feet (2020). Bildecourtesy kunstnerne
Deltagende kunstnere:
Oreet Ashery, Solveig Bergene, Gideonsson/Londré, Jessica Harvey, Moa Israelsson, Britta Marakatt-Labba, Mercedes Mühleisen, Adrian Piper, Tabita Rezaire, The Deep Field Project (Diann Bauer, Jol Thoms, Neal White) og Anton Vidokle
–––
I 1950 ble en mumifisert kropp, som vi nå kjenner som Tollundmannen, funnet i en myr på Jylland i Danmark. Selv om mannen var fra det 4. århundre f.Kr. var trekkene hans så godt bevart at man først antok at han var fra vår tid. Tollundmannen føyde seg inn i rekkene etter Ötzi, som levde omkring 3300 f.Kr., og andre hvis kontinuerlige tilstedeværelse smelter vår tid sammen med deres, takket være de konserverende egenskapene til gjørme og is.
Disse kroppenes nærvær gir oss et glimt av håp om udødelighet, noe som lenge har hjemsøkt menneskets fantasi i filosofi, populærkultur og forskjellige kosmologier. Dagens helsekrise gjør dette temaet på nytt presserende. Aktuelle utviklinger innen bioteknologi ser ut til å bringe oss stadig nærmere den eldgamle drømmen om evig liv. På samme tid er vi vitne til en gjenoppblomstring av biopolitikk, der selve livet blir kontrollert, både gjennom kropper og gjennom molekyler, DNA og koder.
Forespeilinger om å leve for alltid endrer forholdet vårt til nåtiden. Ansvaret for nået blir skjøvet ut mot en enda fjernere tidsramme for fremtidig forsoning; håpet om oppstandelse tåkelegger samtidens presserende behov for handling. Vår nåtid er likevel definert av en akselerasjon av hendelser som får fremtiden til å virke stadig mer komprimert; noen vil kanskje til og med si at selve tidens retning er endret.
Klimakatastrofen ansporer til forsøk på å bevare liv som er på grensen til utryddelse. Vestlige biologiske antropologer og populasjonsgenetikere utvider slike satsninger til å omfatte folkegrupper de forventer at vil forsvinne. Den genetiske informasjonen til urbefolkningsgrupper blir lagret, ofte uten deres samtykke, i den hensikt å bevare menneskelig genmangfold – en praksis som minner om utvinningen av HeLa-celler fra den afrikansk-amerikanske kreftpasienten Henrietta Lacks uten hennes samtykke på 1950-tallet. Da denne typen forskning går ut ifra og rettferdiggjøres på grunnlag av at disse folkegruppene vil forsvinne, kan disse gruppene neppe forventes å være blant de som måtte dra nytte av den i fremtiden. Dessuten er det mange urbefolkningskosmologier som ikke innbefatter Vestens binære begreper om liv og død, noe som utfordrer ideen om teknovitenskapelig udødelighet.
Nåtidens tilnærming til kryonisering – å fryse ned kropper, forskning på den udødelige manetarten Turritopsis dohrnii, og "nedlastningen" av bevissthet – disse spekulative vitenskapene skaper viktige etiske problemstillinger. Hvem kan oppnå udødelighet, og hvem er ekskludert? Hvordan vil relasjonen vår til jorda, andre mennesker og ikke-mennesker endre seg om det finnes en udødelig elite? Om vi får evig liv, vil vi da bli mer omsorgsfulle ovenfor omgivelsene våre med tanke på den pågående økologiske og sosiale krisen, eller vil vi bli enda mer forsømmende? Denne internasjonale gruppeutstillingen på Kunsthall Trondheim drøfter, både lekent og oppriktig, noen av de mest presserende ontologiske, epistemologiske, etiske og politiske konsekvensene av en gryende (u)mulighet for udødelighet.
–––
Takk til Adrian Piper Research Archive Foundation Berlin, Marion Aïdara, Kunstmuseet i Nord-Trøndelag, Center for Research and Education in Art and Media ved the University of Westminster, Iaspis – Konstnärsnämndens internationella program för bild- och formkonstnärer, Sven Rosborn, Lademoen Kunstnerverksteder, Hallie Ayres, Brittany Nelson og Nationalmuseet Danmark.
En stor takk til Oppdal Sten for deres støtte.
Tekstredigering (norsk oversettelse): Ingvild Andersen